Atomsikkerhet og miljøtrusseli Nord-Atlanteren

Nordisk råds Miljø- og naturressursutvalg inviterer til seminar

Nordisk råd har i en årrekke hatt atomsikkerhet på sin dagsorden. Spesielt har det vært fokus på gjenvinningsanleggene i Sellafield i England og dumping av radioaktivt avfall i Barentsregionen. Ulykken i Fukushima i Japan i 2011 har minnet oss om at atomsikkerhet fortsatt bør stå høyt på den politiske dagsorden. Nordisk råd vil medvirke til en konferanse i Sellafield i juni, og dette møtet er et ledd i forberedelsene av konferansen.

Nordens hus, Reykjavik, Mandag 7. mai kl. 16:30–18:30

Møtet ledes av Jan Lindholm, Nordisk råds miljø- og naturressursutvalg

Program
Åpning v/ Álfheiður Ingadóttir, medlem av Nordisk råd

Kampen om Sellafield , status, Per-Kaare Holdal, Guardian of our Common Seas

Atomsikkerhet og risiko i vår del av verden –Nils Bøhmer, Miljøstiftelsen Bellona

Utslipp fra Sellafield - mulige konsekvenser Per-Kaare Holdal og Nils Bøhmer gjør rede for studie
gjennomført av Statens Strålevern i Norge.

Strålevern og riskovurderinger i Island, Sigurður Emil Pálsson, Islands Strålevern

Paneldiskusjon og spørsmål

Atomgjenvinningsanleggene i Sellafield har vært på Nordisk råds agenda over lengre tid. De nordiske
land har krevd sikkerheten forbedret og på sikt at anlegget skal lukkes. Nordisk råd har støttet dette kravet. Den norske miljøminister og Nordisk ministerråd (miljøministrene) har ved flere anledninger gått aktivt inn i saken. Sellafield-anlegget er lokalisert i Cumbria på vestkysten av England ved det Irske hav. I Sellafield finnes bl.a. Storbritannias første atomkraftanlegg fra 1956, som ble lukket i 2003. Det store stridsspørsmålet har vært gjenvinning av atomavfall. Det har vært flere lekkasjer av radioaktivt stoff i havet gjennom tidene, både bevisstved uhell. Det er målt radioaktiv stråling i havet ved Norge og nordøst for Island, heldigvis på et lavt og ufarlig nivå. Fram til 2004 var det fokus på
utslipp i havet. Det år stoppet virksomheten utslipp av det radioaktive materialet Technetium-99 i havet. Det hadde vært en rutine å slippe avfallet i havet fordi anleggene ikke hadde teknologi til å løse det på en annen måte. Effekten av
Technetiumutslippene ble registrert langs Norges kyst. I arbeidet med Sellafield har Nordisk råd i en periode hatt godt
samarbeid med parlamentarikere i Irland, miljøstiftelsen Bellona og organisasjonen «Lofoten mot Sellafield », som i dag er nevnt «Guardians of our Common Seas». Kritikk av aktivitetene i Sellafield var ikke kun bundet til utslipp i havet,
utslipp som ble stoppet i 2004. Det ble også satt fokus på oppbevaring av høyradioaktivt avfall, og om virksomheten overhodet skulle fortsette på dette stedet. En rapport fra Norges Strålevern i 2011 viser at utslipp til luften vil kunne få meget alvorlige konsekvenser i Norge. I dag settes det mest fokus på om det skal mottas mer avfall og på hvor stor beholdning av ubehandlet avfall som skal tillates. I dag finnes det knapt 1.000 kubikkmeter radioaktiv væske i anlegget, og den erklærte målsetting i 2009 var at det skulle ned til 200 kubikkmeter innen 2016. I 2011 henvendte den norske miljøminister seg til sin britiske kollega med krav om kraftig nedtrapping av beholdningen av radioaktivt avfall i Sellafield og foreslo at det stilles et moratorium på og ta i mot nytt avfall, inntil avfallsmengden er kommet ned på det nivå som ble stilt i utsikt i 2009. Nordisk råd har støttet dette kravet. Det finnes også andre kilder til potensielle atomulykker i Nord-Atlanteren. Under Sovjetunionens tid ble radioaktivt kjølevann fra reaktorer og annet flytende radioaktivt avfall fra blant annet lagringstanker for brukt brensel dumpet i havet. En hel del ble dumpet i Barentshavet. Totalt, i følge Bellonas vurdering, ble det dumpet omtrent 11 000 containere med fast radioaktivt avfall.
Endel av containerne ble plassert ombord på skip, som deretter ble senket. I tillegg til containerne ble 16 atomreaktorer dumpet, hvorav seks med brukt brensel. Reaktorene ble dumpet på grunn av ulykker og påfølgende strålingsproblemer.
Det er foreløpig påvist svært små konsekvenser for miljøet som en følge av dumpingen av radioaktivt
avfall i Barents- og Karahavet. Faktisk er det utslippene fra Sellafield og Tsjernobyl-ulykken, samt bidragene
fra atmosfærisk testing av atomvåpen på 1950- og 1960-tallet, som bidrar til mesteparten av de spor av radioaktiv forurensing som kan måles i Barentshavet. Potensielt er det dog tale om kilder som kan forårsake store skader.

• 7.5.2012