Sissel M. Bjørkli og Erlend Samnøen har i ”Gisela og Orlandos fantastiske berettelse om Den Skjønne Helena” tatt for seg begrepet skjønnhet.
Gisela og Orlando vakler mellom det høytidelige og det banale, det vakre og det groteske.
Inspirert av den greske mytologiske historien om Den Skjønne Helena, befinner de seg i et abstrakt landskap der de i sitt forsøk på å demonstrere skjønnhet, erfarer uoppnåeligheten i det perfekte.
Hovedtema for forestillingen er begrepet Skjønnhet - et begrep som for oss i dag kanskje sees på som utvannet, klisjéfylt og innholdsløst. Vi forsøker i «Gisela og Orlandos fantastiske berettelse om Den Skjønne Helena» å sette dette begrepet i en kontekst som gjør det aktuelt for oss i dag gjennom å ta for oss ideen om at det skjønne ikke har noen emosjonell effekt på mennesket uten at det settes opp mot sitt motstykke, som vi betegner som det avskyelige. Målet med forestillingen er dermed å utforske grensen mellom det vakre og det avskyelige. Er denne grensen kanskje et grenseområde der disse flyter over i hverandre og det ene ikke skiller seg klart fra det andre? Vil publikum sitte igjen med en ny og kanskje merkelig følelse av at de ser det vakre i det avskyelige og groteske?
Gisela og Orlando skal selv fremføre historien i en danserisk stil, som tar utgangspunkt i fransk barokkteater og hoffdans. Men de mestrer ikke helt denne oppgaven, og forestillingen faller gradvis fra hverandre. Gisela og Orlando tviholder allikevel på oppgaven med å holde forestillingen i gang, hele tiden med ønske om å gi publikum en opplevelse av vakker og opphøyet kunst. Og midt i denne sceniske turbulensen dukker det frem en tredje person. En mystisk kvinne - en «Deus ex machina» - som hjelper forestillingen i havn på sitt helt spesielle vis.